Photo by Mariam Soliman on Unsplash
Koronakrisen byr på mange lærdommer - uventede, ubehagelige og til og med oppløftende. Men den aller viktigste erkjennelsen er at vi må våge å «tenke det utenkelige». Neste krise blir annerledes.
Det er interessant at vi allerede før koronakrisen er over, har fått en uavhengig kommisjon (ledet av Stener Kvinnsland) som skal evaluere myndighetenes håndtering av pandemien. Koronakommisjonen får en krevende oppgave, ikke bare fordi krisen fortsatt utspiller seg, men fordi mandatet spenner vidt: I tillegg til å se på den faglige og politiske beredskapen, skal kommisjonen vurdere de samfunnsmessige og økonomiske virkningene av krisen og krisetiltakene. Formålet er selvsagt å trekke lærdommer med tanke på fremtiden.
At vi kan styrke den praktiske beredskapen, virker temmelig opplagt. Mer komplisert blir det når vi vender blikket mot den mentale beredskapen og de mer strategiske spørsmålene: Hvilke nye skyer ser vi på horisonten? Hvordan kan vi beskytte oss mot fremtidige katastrofer? Hva vil det si å være robust i en trangbodd, feberhet verden?
For mye informasjon
Korona er ingen svart svane («Black Swan») som plutselig dukker opp. Det hadde vært mulig å forutse en krise av dette slaget, men det skjedde likevel ikke. Var det mangel på informasjon? Snarere motsatt! Rettere sagt, vi lever i en medievirkelighet med en overflod av informasjon hvor det nesten er umulig å skille klinten fra hveten. Den voldsomme tilgangen på inntrykk døgnet rundt gjør det vanskelig å se forskjell på stort og smått eller å bevare konsentrasjonen mer enn noen minutter om gangen. Det prinsipielle drukner i et hav av trivialiteter og navlebeskuende betraktninger. Legg så til at den offentlige debatten er blitt mer polarisert og fragmentert, selv om den også er blitt åpnere. Når perspektivene snevres inn både forover og bakover, forsvinner de lange linjene av syne. Så står vi der, overrasket når vi trolig ikke burde ha vært det! “The obscure we see eventually. The completely obvious takes longer” (Edward R. Murrow).
Neste krise blir nok annerledes
I dag er det risikabelt, til og med uansvarlig, å tenke seg fremtiden som en ren kopi av fortiden. Kompleksiteten øker, utviklingen tar uventede vendinger, og hvite, grå og svarte svaner kommer oftere enn før. Tunge trender kan og vil bli brutt; ja, det er nærmest utenkelig at alle tunge trender vil fortsette uforstyrret på samme kurs. Hvis flere jordskjelv (i billedlig forstand) inntreffer simultant, er det helt umulig å vite hvordan verden kommer til å se ut. Gamle kart blir ubrukelige, for det oppstår nye landskaper. Kriser behøver heller ikke å være brå og åpenbare: Nietzsche sier at store forandringer kommer på kattepoter. Ingen hører eller ser katten der den smyger rundt et hushjørne i tussmørket.
Og her er vi ved hovedpoenget: Å forberede seg på en ny pandemi av typen Covid-19 er ikke nok. Neste pandemi kan ha en helt annen karakter. Neste trussel mot vår helse, velferd og trygghet kan komme fra en annen kant og bestå av et villniss av sammenfiltrede samfunnsutfordringer. Neste krise kan vippe oss av pinnen fordi det fremste problemet ikke er et virus, men en politisk, økonomisk og kulturell kjedereaksjon vi ikke overskuer eller ønsker.
Prøv scenarier
Derfor trenger vi å øve opp den mentale beredskapen også. Utredninger er nyttige, men når utfordringene er komplekse og analysen skal prøve å gripe «alt», er det lett å snuble i detaljer. Det store bildet kan bli borte. Jo mer forvirrende og flertydig utviklingen er, desto viktigere er det å peile inn det essensielle, det som kan tenkes å være avgjørende for norsk beredskap og sikkerhet i fremtiden. Hvor er vi ekstra sårbare? Hvilke overraskelser kan vi klare å leve oss inn i på forhånd? Hva slags handlingsrom har vi hvis flere kriser biter hverandre i halen? Et godt sted å begynne, er å utvikle scenarier som kartlegger mer av trusselbildet og som utforsker den globale dynamikken. Det særegne med scenarier er at de utvetydig retter oppmerksomheten mot fremtiden, som er emnet for all sann strategisk tenkning, og at de tar usikkerheten på alvor.